Portrett:

Per Øhlckers har en lang fartstid innen elektronikkbransjen. Nå har han tatt fatt på et nytt spennende prosjekt.

Per Øhlckers gikk i fjor av med pensjon, men det betyr ikke han har sluttet å jobbe av den grunn. USN-professoren jobber nå deltid på universitet som innleid konsulent. Resten av tiden går til oppstartsselskapet nanoCaps. 

– Jeg har alltid vært veldig glad i faget mitt. Den gangen jeg begynte å jobbe kalte vi det silisium sensorteknologi, nå kaller vi det mikro- og nanoteknologi, som er et mye bredere begrep, forteller Per.

– Kjært barn har mange navn og så videre, smiler han.

Per Øhlckers (71) har en lang fartstid innen elektronikkbransjen og er en sentral skikkelse i teknologimiljøet her i Horten. 71-åringen, som til daglig bor i Asker sammen med sin fastlegekone Milda og 2 tenåringsbarn, er fortsatt aktiv som foreleser på universitetet og gründer i det nyoppstartede selskapet nanoCaps as. For selv om Per er over pensjonsalder, er det ingenting som tilsier at han skal gi seg med arbeidslivet med det første.

Per jobber på USN som professor emeritus innenfor Fakultet for teknologi, naturvitenskap og maritime fag på institutt for mikrosystemer. Der har han jobbet siden 2003 og sitter på en mengde av kunnskap og kompetanse innen mikro- og nanoteknologi.

– Her på USN er stedet jeg har vært lengst faktisk. Jeg gikk av med såkalt pensjon i fjor, men leder fortsatt et EU-prosjekt som konsulent deltid for USN, sier Per.

Han er utdannet sivilingeniør fra NTNU (som da het Norges Tekniske Høgskole) i fysikalsk elektronikk, og det er ingen tvil Per har en kjærlighet for faget sitt. Den har fulgt han hele livet.

Karrieren til Per startet hos Hortens bedriften ame (Aksjeselskapet Mikro-Elektronikk) i 1975, hvor han jobbet med silisium sensorteknologi. Her ble han i 5 år, hvor han jobbet på flere spennende prosjekter. Blant annet var han med på å utvikle silisium trykksensor, som fortsatt i oppgraderte versjoner, produseres på Skoppum hos Memscap. Dette forteller 71-åringen ble et av hans mest vellykkete utviklingsprosjekter.

– Det er en litt artig historie egentlig. En fredag formiddag satt jeg og testet prototypene da alt plutselig virket som det skulle etter de siste justeringene. Da tok jeg kontakt med direktør Johs Aanderaa i Aanderaa Instruments i Bergen og sa at jeg kunne være hos han på mandag. De hadde allerede fulgt litt med på hva vi gjorde og var interessert i å bruke trykksensorene som høypresise elektroniske barometre i sine værstasjoner. Så jeg satte meg på flyet mandag morgen og dro til Bergen. Jeg viste han prototypene og litt freidig, spurte jeg når han kunne plassere den første bestillingen. Da fikk jeg beskjed at han kunne ikke bestille noe uten å teste det først. Men to dager senere kom det inn en bestilling på første ordre på det som ble et industrieventyr, forteller Per fornøyd.

Men etter fem år i Horten ble Per tvunget til å ta et valg. Hans kone arvet nemlig tomt i Asker og dermed ble det flytting på familien. Og det er tydelig at tomten ved Nesøybroa betyr mye for ingeniøren. Huset ved fjorden, med brygge ved sjøen har blitt hans base og trygghet i livet.

– Da bygde vi hus der – det er mitt paradis på jord.

I huset ved fjorden bor Per sammen med konen Milda og to tenåringsbarn. Fra et tidligere ekteskap har han tre voksne barn og seks barnebarn.

Hjerte for forskning

For Per har forskning betydd mye for hans karriere. Når han flyttet til Asker begynte han å jobbe som forsker innen biomedisinsk teknikk på Sentralinstituttet for industriell forskning (SI, senere en del av SINTEF). Flere spennende prosjekter, men tiden i biomedisinsk teknikk ble ikke helt det han så for seg. Savnet etter silisiums sensorteknologi ble for stor og etter 5 år byttet han til halvleder teknologi, som også drev med silisium sensorteknologi.

– Der endte jeg opp med å være i 15 år og fikk jobbe på mange spennende prosjekter. Jeg ble avdelingsleder og vi lagde blant annet sensorer for CERN, det var veldig artig å være med på, forteller Per.

– Så ble jeg lurt litt inn i ledelse, så på slutten der var jeg assisterende forskningsdirektør med hundre ansatte. Det fant jeg ut ikke var helt for meg. Jeg er nok mer forsker enn leder, det er der jeg har mitt hjerte. Være en prosjektleder syns jeg er kjempeartig, informere Per.

Dermed gikk ferden tilbake til Horten og SensoNor. I et par år jobbet Per som forskningskoordinator, hvor han jobbet mest med EU prosjekter.

– Det var ganske hardt arbeid, ofte med to flyturer i uken nedover i Europa og mange andre reiser rundt i verden. Jeg ble reiselei etter hvert så jeg begynte som utviklingsdirektør for DAVIS AS i Drammen.

Per peker opp i taket.

– Jeg skulle til å peke opp i taket etter prosjektoren, men der var det ikke noe for nå brukes heller store flatskjermer, flirer han.

På DAVIS lagde han blant annet prosjektorer til å ha i taket.

– Det var veldig spennende, men DAVIS ble nedlagt til slutt. Vi hadde flere verdensledende produkter, men det gikk allikevel ikke bra fordi salg og markedsføring var for svak i et krevende verdensmarked, konkluderer han.

Trives: USN er stedet Per har arbeidet lengst. Foto: Helene Vego/ Electronic Coast. 

Forskningsparken: Per har jobbet som professor ved USN siden 2003. Nylig gikk han av med pensjon, og ble professor emeritus. Foto: Helene Vego/ Electronic Coast.

Gründerlivet

Dette ble en gyllen mulighet for Per til å prøve gründerlivet. Han startet sitt eget oppstartsselskap, Diamond Nanomachines, på bakgrunn av en patent han hadde tatt ut sammen med noen kollegaer fra tiden i SI.

– Vi prøvde noen år, men innså til slutt at gass-sensorene vi lagde ikke var gode nok i forhold til konkurransen. Bedriften ble istedenfor videreført som hans personlige konsulentselskap.

Men denne opplevelsen har ikke stoppet Per fra å prøve på nytt som gründer. I år opprettet han firmaet nanoCaps sammen med professorkollega Xuyuan Chen. Planen er å produsere  superkondensatorer for verdensmarkedet. Bedriften er en del av inkubatoren Silicia og medlemsbedrift i Electronic Coast.

– Superkondensator er en komponent som lagrer elektrisk energi som kan tappes ut til bruk i elektronikk eller gi elektrisk energi. Verdensmarkedet er på rundt 4 milliarder kroner og sterkt voksende som en del av det grønne skiftet, forklarer Per. 

– Ved å bruke vår patenterte teknikk med sammenkoplete, kryssbundne karbon nanorør som elektrodemateriale i disse superkondensatorene, får vi mye bedre ytelse enn dagens kommersielle produkter. Nå har vi en ytelse som er omtrent tre ganger bedre enn eksisterende konkurrerende produkter på markedet, informerer Per.

Deler av produksjonen skal skje her i Horten, og sammensetting av produktene vil bli etablert i Kina.

– Den virksomhetskritiske delen av teknologien som er beskyttet i patentene, skal skje her i Horten. Så skal vi foreta sammenstilling i Kina. Det er standard produksjonsteknikk som ikke gir oss noe fortrinn ved å gjøre selv. Slike standard komponenter brukes overalt i elektronikk, så for å være konkurransedyktig på markedet må vi lage mange enheter for å få ned kostnadene. Den strategiske partneren i Kina er firmaet GMCC, stiftet og ledes av en tidligere USN doktorgradsstudent. GMCC er blitt en internasjonal ledende produsent av superkondensatorer og er også medeier i nanoCaps, forteller Per.

Det er tydelig dette er noe som engasjerer han mye. Og det skal ikke stå på ambisjonene. Innen fem år satser gründerne på god omsetning.

– Vi satser på å komme opp i en omsetning på 100 millioner kroner innen 3-5 år og vokse videre. 

Ettersom Per og makkeren begge bor i Asker skulle man kanskje tro det ville lønne seg å utvikle selskapet der. Men nettopp på grunn av det sterke fagmiljøet og industriklyngen i Horten, er det for mange fordeler til å flytte på seg forteller Per.

– Vi satser på å utvikle bedriften her. Nettverket her er så sterkt at det er helt avgjørende fordeler med å være med i en sånn klynge, til å flytte på oss.

Ildsjel

Siden 1995 har Per tatt del i teknologinettverket her i Horten. Med årene har det vokst seg sterkere, og når han kom tilbake i 2003 la han merke hvor viktig det var for bedriftene, og ikke minst hvor viktig dette samarbeidet mellom bedriftene var for å bevare kompetansen samlet i Horten.

– Det var en stor vilje til å bidra. Det ble en slik vinn-vinn-tankegang, ved å hjelpe og bidra så fikk man mer tilbake, mimrer Per.

I 2006 ble EC utnevnt til Norwegian Center of Expertise og fikk støtte fra Innovasjon Norge til et tiårig prosjekt ved navn Norwegian Center of Expertise in Micro-and Nanotechnology (NCE MNT). I 10 år fikk klyngen 10 millioner kroner i året i støtte. Per var med på å skrive søknaden og deltok aktivt i det som ble blomstringstiden for EC.

– Det ga oss en helt annen frihet til å utvikle klyngen. Vi kunne lønne sekretariatet og ha flere ansatte som jobbet fulltid med dette. Det ble en kjempesuksess, og bidro sterkt til en blomstringstid for elektronikkbransjen i Horten-området. Det var utrolig artig, forteller Per.

Per påstår EC nå står ovenfor en viktig tid, der utfasingen av olje kan by på en kjempemulighet for klyngen. Fastlandsindustri, som elektronikk og mikro- og nanoteknologi vil bli enda mer aktuelt å satse på og bygge opp mener han.

– Her blir det viktig for EC spesielt å være på hugget og bli mer synlige. Det skjer masse spennende i Horten, så fremover blir det viktig å løfte frem miljøene mer. Det syns jeg de fortjener, forteller han avslutningsvis.

Siste nyheter

Studenter på utkikk etter praksisplass hos bedrifter

Studenter på utkikk etter praksisplass hos bedrifter

På vegne av USN informerer vi om internship for studenter. Er dette interessant for din bedrift, ta kontakt med Thomas Brekke (kontaktinformasjon lengere ned i teksten).  Høsten 2022 vil vi igjen tilby våre 3 års studenter mulighet for internship hos en bedrift eller...